Abwehr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Abwehr radioopperatør i 1939

Abwehr var Tysklands militære etterretningstjeneste fra 1921 til 1944.

Historie[rediger | rediger kilde]

Etter første verdenskrig fantes det først ingen militær etterretningstjeneste. Først våren 1920 begynte enkelte tidligere medarbeidere i den keiserlige hærens etterretningstjeneste under ledelse av major Friedrich Gempp å organisere en avdeling som ble kalt Abteilung Abwehr innenfor Det foreløbige Riksvernet, som forsvaret da ble kalt. 1. januar 1921 ble Riksvernministeriet, det føderale forsvarsdepartementet, grunnlagt. Denne datoen kan også regnes som grunnleggelsesdato for Abwehr, som organisatorisk ble organisert som en gruppe i ministeriet.

1. april 1928 ble Abwehr etter ordre fra forsvarsminister Wilhelm Groener slått sammen med marinens hemmelige tjenester. Under Weimarrepublikken var Abwehr likevel for liten til å kunne oppfylle sine oppgaver. Etter 1933 fikk Abwehr betydelig mer penger og personale. Likevel vokste oppgavene raskere enn tilgangen på ressurser.

1. januar 1935 ble Wilhelm Canaris sjef for Abwehr. Under hans ledelse ble Abwehr ledende innenfor det tyske offiserskorpsets konspirasjoner imot Adolf Hitler og det nasjonalsosialistiske partiet. Abwehr hadde kontakt med blant annet britisk etterretning, blant annet fikk britene informasjon om tyske bevegelser og invasjonsplaner. I 1943 ble Abwehr satt under overvåkning av Schutzstaffels (SS) etterretningstjeneste Sicherheitsdienst (SD). Det hadde da i lengre tid pågått en maktkamp mellom de to, parallelt med maktkampen mellom moderorganisasjonene Wehrmacht og SS. Canaris ble avsatt i februar 1944, og etter 20. juli-attentatet, hvor flere ledende personer i Abwehr var involvert, fikk Heinrich Himmler ham fengslet. Abwehr ble oppløst etter attentatet, og SD var dermed den eneste etterretningsorganisasjonen i Det tredje rike.

Abwehr i Norge[rediger | rediger kilde]

Abwehr var i virksomhet i Norge allerede før utbruddet av den andre verdenskrig. Fra 1938 ble arbeidet i Norge ledet av den tyske handelsattachéen major Berthold Benecke. Under seg hadde han tyske konsuler og fiskeoppkjøpere som spionerte på virksomheten langs kysten og norske agenter som ga verdifull etterretning under felttoget i 1940.

I det okkuperte Norge etablerte Abwehr hovedkontor (Abwehrstelle) i Oslo, distriktskontor (Nebenstelle) i Bergen, Trondheim og Tromsø og flere underkontorer (Aussenstelle) rundt om i landet, blant annet i Stavanger, Førde, Lillehammer og Kirkenes. Organisasjonen var delt i tre arbeidsområder:

  • Gruppe I – Operativ etterretning mot fiendtlige styrker (Feindaufklärung). Disponerte mange fiskefartøy ført av norske skippere. Rundt 100 kjente agenter.
  • Gruppe II – Sabotasje bak fiendens linjer. Agenter ble landsatt i Storbritannia ved hjelp av sjøfly eller båt. Tyve kjente agenter.
  • Gruppe III – Kontraspionasje. Den delen som involverte flest nordmenn, flere hundre agenter som arbeidet i motstandsbevegelsen og blant de allierte.

Etter oppløsningen av Abwehr i 1944, ble gruppe II oppløst mens gruppe I og III ble omorganisert og lagt under SD. Gestapo tok over og bygde opp et nett av agenter kalt Silberfuchs («sølvrev») som opererte bak de sovjetiske linjene i Finnmark, og i Finland og Sverige.

Litteratur[rediger | rediger kilde]